Sentralbankene har denne gangen vært raskt på banen. Blant annet har Fed inngått valutabytteavtaler med ECB (og andre sentralbanker). Hensikten er å få lånt ut dollar til banker som ikke har låneadgang hos Fed. Disse avtalene ble inngått 10. mai i år.
Valutabyttene har så langt ikke hatt noen særs effekt og 3M Libor på dollar har steget til 0,54 prosent, som er det høyeste siden 7. juli i fjor. Årsaken til den manglende effekten så langt er at ECB betaler ganske høy rente til Fed for å få tilgang til dollarene. Renten på valutabyttene er swaprenten + 100 basispunkter, dvs., den ligger på ca. 1,25 prosent. Det er til denne renten ECB så tilbyr dollarlån til europeiske banker. Selv om Libor-rentene har steget, og selv om mange banker helt sikkert må betale mye mer for interbanklån enn hva Libor-rentene indikerer, så er ECBs dollarlån fremdeles dyrere enn hva som kan oppdrives i markedet. Men ECBs dollarfasilitet legger et tak på hvor mye dollarrentene kan stige på økte risikopremier.
Det er vanskelig å få full oversikt over volumene på interbanklån, men det har trolig avtatt, og det er sannsynligvis stor forskjell i hvilken rente de forskjellige bankene må betale for å skaffe seg finansiering i markedet. En kan dermed si at markedet fungerer mye dårligere, men det har slett ikke brutt sammen som etter Lehman-konkursen, da Libor-fixing var kjent som Libor-fiction.
Sannsynligvis vil igjen mye av formidlingen av penger bankene imellom skje via sentralbankens balanser, det vil si at noen banker øker sine innskudd i sentralbankene, mens andre får terminlån fra sentralbankene. (Den omtalte valutaswappavtalen mellom Fed og ECB er et element i dette.)
Differansen mellom 3M Libor og 3M swaprente har økt fra ca 0,05 prosentpoeng til mer enn 0,32 prosentpoeng. Dette betyr at det er risikopremien på interbanklån som har steget de siste par ukene. Bankene er usikre på hverandres (og egen) fremtidige soliditet og likviditet, og tar seg dermed bedre betalt for å låne penger til hverandre. Den økte risikopremien henger blant annet sammen med at banker har mye statsobligasjoner på balansen, obligasjoner som det nå hefter mye større usikkerhet til. Det er også større usikkerhet knyttet til den økonomiske utviklingen. De siste nøkkeltallene, spesielt aktivitetsindikatorene for industrien, indikerer at global vekst blir svakere i Q2 enn den var i Q1. Og svakere vekst øker risikoen for større banktap.
Ved å se på differansen mellom FRA-renter og forward kontrakter på renteswapper kan man måle hvordan markedet tenker seg at denne differansen mellom 3M Libor og swaprenten vil forløpe fremover. Akkurat nå prises det inn en økning i denne differansen til over 0,8 prosentpoeng i midten av september. Det vil være omtrent på høyde med de høyeste nivåene på denne spreaden siden før Lehman-konkursen.
Situasjonen i interbankmarkedet er altså spent, men ikke på langt nær så alvorlig som høsten 2008.
