Dagens pengepolitiske regime bygger på sandgrunn. Grunnloven sier Stortinget skal ha oppsyn med pengevesenet, men en forskrift fra regjeringen er nok til å legge om pengepolitikken. Også Norges Bank har vilkårlig makt, illustrert ved at banken selv la om fra valutakursstyring til inflasjonsstyring i januar 1999. (Jeg tok del i beslutningen som medlem av hovedstyret.) Forskriften kom først i mars 2001.
Det hersker bred enighet blant akademikere og praktikere om at stabil pengeverdi er viktig for en god ressursutnyttelse. Derfor har de fleste utviklede land et inflasjonsmål for pengepolitikken. Som Norge. Vel forringes pengeverdien litt hvert år, men med lav og stabil inflasjon bidrar trolig ikke pengepolitikken til massiv ressurssløsing, noe den definitivt gjorde på 70- og 80-tallet. Det er rom for uenighet om lav prisvekst skyldes god pengepolitikk, eller om andre forhold, som edruelig finanspolitikk, spiller en viktig rolle. Men faktum er at prisveksten har vært moderat og forutsigbar de siste årene
Problemet er at det norske inflasjonsmålet er en skjør plante, uten rot i lovverket.
Grunnloven sier intet
Grunnloven sier ikke noe om hvem som har ansvaret for pengenes kjøpekraft. I 1814 var dette naturlig, siden sølv var penger, og økonomien regulerte pengeverdien selv. Men det er en stund siden vår pengeenhet var en vekt edelt metall. Dagens krone er en abstrakt, offentlig regnskapsenhet. Dens verdi kan derfor ikke styres av markedet; kronens kjøpekraft må fastlegges politisk. Derfor burde Grunnloven bestemt hvordan kronens verdi skal utvikle seg over tid.
Heller ikke sentralbankloven fra 1985 spikrer pengepolitikkens mål. Det står ikke noe der som binder utøvende myndighet. Ifølge loven kan regjeringen ”treffe vedtak om den kursordning som skal gjelde for kronen og om endringer i kronens kursleie.” Men det hjelper fint lite. For om kronen er verdt det ene aller andre relativt til andre lands penger, sier ikke noe om kronens verdi målt i varer og tjenester.
Paragrafen om kursordningen åpner for at pengepolitikken kan endres over natten. For eksempel kunne regjeringen for alle praktiske formål innført euro i Norge med et pennestrøk. Man måtte ha beholdt krone-navnet, men regjeringen kunne bestemt at en euro skulle koste 8 kroner. Norges Bank ville da ha oppført seg som om den var en filial av den europeiske sentralbanken. Det er selvsagt lite sannsynlig at noe sånt skjer nå. Men hvis vi er enige om at her bør ikke vilkårlighet råde, hvorfor ikke slå fast i lovs form hva Norges Bank pengepolitisk skal sikte mot?
Vingeklippet
Sentralbankloven skjelner ikke mellom mål og virkemidler. Det er uheldig. For det er konsensus om at pengepolitikk fungerer best når sentralbanken setter renten fritt. Nå må Olsen innom finansdepartementet før rentevedtak. Denne foreleggelsesplikten er vi ganske alene om.
Ordningen medfører en vingeklipping av hovedstyret, siden administrasjonens forslag til rentebeslutning først er servert finansministeren. Her kan man velge å tolke loven annerledes, noe Svein Gjedrem nylig var inne på, slik at vedtak om renten ikke anses som ”særlig viktige”. Men hvorfor ikke rydde opp, slik at man kan holde seg til lovens bokstav?
Dagens fragile regime gir oss penger hvis verdi hviler for mye på personlige initiativ. Som da vi først fikk inflasjonsmål. Jeg syntes omleggingen i 1999 var riktig, men jeg stusset jo over at Norges Bank, ved en omtolkning av forskriften, kunne gjøre noe som Stortinget, mot Fremskrittspartiets stemmer, kontant avviste i 1998.
Bør stramme opp lovene
Gjedrem passet godt på pengenes verdi. Kanskje Olsen gjør det samme. Men skifte av sentralbanksjef burde ikke bety et potensielt skifte av pengepolitisk regime. Noen av oss hoppet litt i stolen da Olsen etter utnevnelsen uttalte seg slik at man kunne tro at han ville skue mer til valutakursen og mindre til inflasjonen. Her vil det være ulike preferanser, selvsagt, men nettopp derfor er greit å vite hva vi har å forholde oss til. Og siden konsekvensene er samfunnsmessig viktige, burde folkets preferanser, ikke myndighetspersoners prioriteringer, bestemme pengepolitikkens mål.
Stortinget bør stramme opp lovene som styrer pengepolitikken. ”Opsyn over Rigets Pengevæsen” gjøres best i lys av klare kjøreregler for den utøvende makt.
