Vi bør gjøre det av hensyn til hva som gagner verdensøkonomien og med bakgrunn i de erfaringer vi selv har med en volatil utenriksøkonomi. Jeg antar at hvis G20-lederne vedtar det amerikanske forslaget, er det bare et tidsspørsmål før stormaktene trer det ned over hodet på de andre IMF-landene.
Ubalansene det siktes til, er forskjellen mellom sparing og innenlandske investeringer. Hvis et land eksporterer kapital, har man et driftsoverskudd; importeres det kapital, noteres et driftsunderskudd. Mye av diskusjonen har dreid seg om USA og Kina, som ifølge IMF får henholdsvis underskudd på 3,2 prosent og overskudd på 4,7 prosent av BNP i 2010. Og det er først og fremst Kina som er skyteskiven for amerikanernes forslag. Men det rammer svært mange. 65 prosent av landene får en ubalanse større enn 4 prosent av BNP i år, ifølge IMF.
Alle ubalansers mor
Det virker ikke som vårt økonomiske etablissement forstår for den funksjonen disse ubalansene spiller. Norges Banks siste pengepolitiske rapport, for eksempel, er krydret med bekymringer for de vedvarende ”globale ubalansene”. Det er pussig. Går det makthaverne hus forbi at vi nyter godt av å kunne sjonglere med driftsbalansen? På 70-og 80-tallet, da Nordsjøen bygdes ut, hadde Norge store driftsunderskudd fordi vi ikke ønsket å finansiere alle investeringene med egen sparing. Senere, da inntektene steg så voldsomt at vi ikke lenger fant lønnsomme innenlandske investeringer for all sparingen, fikk vi kraftige driftsoverskudd. I år ligger Norge an til å få verdens femte største driftsoverskudd målt i dollar. Vi eksporterer mer enn nok kapital til å dekke 70 prosent av Brasil og India sin kapitalimport. Per innbygger er det ingen som kan hamle opp med oss, heller ikke stinne araberstater. Kinesernes overskudd, 200 USD per person, er lommerusk i forhold til de 14 000 USD vi i snitt investerer ute i år. Vårt driftsregnskap er alle ubalansers mor.
Utenom forbigående svingninger i nasjonens intet, er det er først og fremst kapitalrikdom og alderssammensetning som avgjør om et land netto eksporterer eller importerer kapital. Forholdsvis kapitalrike land tenderer til å ha driftsoverskudd mens relativt kapitalfattige land pleier å ha driftsunderskudd. Samtidig er det slik at der hvor befolkningen er middelaldrene, typisk har driftsoverskudd, mens land med en ung befolkning ofte har driftsunderskudd. Tenk bare på deg selv. Som ung låner du sannsynligvis penger til studier og bolig, som middelaldrende betaler du nok ned på gjelden samtidig som du (og staten) bygger opp en formue til alderdommen. Når det via skattefuten eller på privat initiativ strømmer kapital fra Stavanger til São Paulo og fra Moss til Mumbai, er det både fordi brasilianerne og inderne er kapital-fattigere enn oss og fordi Brasil og India har en yngre befolkning enn Norge.
Balansefetisjime
Hvorfor eksporterer Kina kapital til USA? Trolig fordi demografien veier tyngre enn virkningen av kapitalintensitet. Selv om Kina har gjort mye riktig etter at de begynte reformene på slut-ten av 70-tallet, så forlot de ikke den fatale maoistiske ettbarnspolitikken. Kineserne risikerer dermed å bli gamle før de er rike. Det gir et så stort behov for sparing at Kina har et spareoverskudd selv om neste halvparten av inntekten brukes til investeringer. Politikk spiller selvfølgelig en rolle. Kineserne har kapitalregulering, men det er usikkert om fri kapitalflyt hadde stimulert kapitalimporten mer enn kapitaleksporten. Washington bruker langt mer enn det hankes inn i skatter, og amerikanske husholdninger sparer kanskje for lite gitt at skattesatsene trolig kommer til å øke markant i årene fremover. Men om slike forhold slår ut i driftsregnskapet, bør man gjøre noe med problemene, ikke jage symptomene ved å bygge barrierer mellom landene.
Balansefetisjismen skyldes delvis at man blander sammen driftsbalansen og handelsbalansen, og at man så misforstår koblingen mellom handelsbalansen og BNP. USA har et importoverskudd. Da det kom nye BNP-tall forrige fredag, var noen raskt ute med å slå fast at økt import dro ned veksten. Men det er kun i aritmetisk forstand. Per definisjon er BNP lik summen av forbruk, investering og nettoeksport, men det betyr ikke at økt handelsunderskudd forårsaker lavere vekst. Tenk på hva som vil skje i Norge om et tiår eller to. Da utgjør rente og utbytter fra utlandet en betydelig del av vår inntekter. Hvis oljeboomen er over, sparer vi trolig også en mindre andel av inntekten. Kanskje sparingen ikke er større enn innenlandsk investering. Det betyr i så fall at vi parallelt med et driftsregnskap i balanse får et vedvarende underskudd på handelsbalansen. Aritmetisk drar dette ned BNP. Men motsatsen er jo et forbruk som er høyere enn det ellers kunne ha vært.
Lyden av knust glass
Jeg er ikke uvitende om likviditetsfeller og etterspørselssvikt. Men om Vestens vedvarende lavkonjunktur skyldes at realrentene er for høye selv med styringsrenter nær null, finnes det mer elegante måter å blåse liv i etterspørselen på enn å prøve å dra opp eksporten ved å stenge ute utenlandsk kapital.
Balansekunstnernes råkjør skyldes også motsetningen mellom særinteresser med megafon inn i politikernes ører og det brede lag av folket som ikke daglig smører det politiske maskineriet. Norske myndigheter bør blåse sunn fornuft inn i tåkeheimen av merkantilisme som nå preger internasjonal debatt. Det er pinlig at vi ikke allerede er på banen sammen med de andre som tar til motmæle mot USA. Når norske makthavere attpåtil trer inn i hylekoret, og med dårlig skjult adresse til Kina beklager seg over ubalansene, er lyden av knust glass påtrengende.
