I USA, problemenes mor, har boligmarkedet og arbeidsmarkedet stabilisert seg. Men viktigst av alt, selskapene har overrasket positivt på inntjeningssiden.
Diskusjonen det siste halvåret går i om vi beveger oss mot hyperinflasjon eller deflasjon. Så langt ser det ut til at vi havner et sted midt i mellom. Passe varmt og passe kaldt, men i hovedsak noe for den mer teologiske del av finansbransjen. De som tror og de som ikke tror. Om verden blir for varm eller for kald ser ikke ut til å bli noe aktuelt problem før et godt stykke ut i 2010, hvis vi skal tro herr Bernankes tankegang. Og hvis man ikke gjør det, er man konspiratorisk.
Det som interesserer oss selskapsplukkere, er hva som skjer i selskapene. Hvordan har de tilpasset seg krisen vi nå har opplevd, og hvordan legger de opp strategien for fremtiden? Vi har, i likhet med resten av markedet, blitt dramatisk overrasket over resultatsesongen for årets andre kvartal. Selv amerikanske selskaper har overrasket. At bedriftene har kuttet kostnader i stort monn viser arbeidsledighetstallene. Men at utslaget skulle bli så stort allerede, overrasker de fleste, også oss.
For oss som i hovedsak jobber med globale vekstmarkeder er temaet annerledes. Dels ser vi kostnadskuttene. Dels ser vi effekten av de voldsomme valutautslagene i fjor høst, som gir selskapene i eksempelvis Sør-Korea en nærmest grotesk konkurransedyktighet mot sine amerikanske, europeiske og japanske konkurrenter. Men, viktigst av alt, i andre kvartal så vi en reell etterspørselsvekst. TV-ene er for gamle og bruker for mye strøm. Mobilt internett er mange steder det eneste internett som finnes. Da må gamle mobiltelefoner skiftes ut med mer moderne og avanserte. Aircondition og vaskemaskin er like nødvendig som komfyr og fryseboks var i vår fjerne ungdom.
Mange forveksler det globale forbrukssamfunn med det amerikanske ideal om seks meters klesskap, og den filippinske presidentkonen Imelda Marcos 2500 par sko, 900 vesker og 500 kjoler. Det er slike ”idealer” som har drevet etterspørselen blant globale forbrukere de siste 20 årene. Tallene fra årets andre kvartal vitner om at verdens sparende, verdig trengende og produserende mennesker, som i hovedsak finnes i globale vekstmarkeder, fortsatt har spanderbuksene på. De har pengene, og med moderate råvarepriser har de også råd til å øke forbruket.
Kombinasjonen av nevnte forhold ga en ekstrem inntjeningsvekst i andre kvartal. Godt over både hva som var forventet, og det mange av selskapene tidligere har oppnådd. Globale strateger, som stort sett er av amerikansk herkomst eller utdannelse, er som sedvanlig bekymret. Inntjeningen fra selskapene representerer nødvendigvis ikke en salgsvekst. Hvilket den fra vårt ståsted dog gjør, i form av kostnadskutt. Strategene er naturlig nok ikke glade for dette. Det preger da også deres tankegang. For oss andre er situasjonen annerledes. God fortjenesteutvikling i selskapene representerer økt produktivitet, som gir økt verdiskapning for alle i siste ende.
Vi i den vestlige verden bør derfor bruke resten av en regnfull sommer til å bifalle at verden fortsatt går videre, at noen sparte da andre brukte. Finanskrisen gjorde at en rekke sparetiltak i bedriftene åpenbart ble fremskyndet. Det gir i seg selv en kraftig produktivitetsvekst, som i neste omgang gir økt kjøpekraft for alle.
Med andre ord har vi en rendyrket kapitalistisk krise. Den endrer maktforhold. Øker innovasjon og nyskapning. Skaper økt kjøpekraft, via lav prisstigning til forbrukere kontra kapitaleiere. Og, den gir rom og plass for strukturelle skift. Slik sett var den utrygge norske sommer en betryggende opplevelse.
(også publisert i Dagens Næringsliv)
