Debatten for noen år siden om dekobling av økonomiene i vekstmarkedene og de industrialiserte landene ble hurtig uaktuell. Etter mars 2007 har samvariasjonen mellom aktivaklasser, og for den slags skyld aksjeklasser, økt dramatisk. Mange spør seg om dette er særlig fornuftig. Hva er årsaken, og om dette vil vedvare.
Man kan jo også spørre seg selv, er det i et slikt klima noen vits å lage analyser og investere verdibasert? Markedene viser seg jo å være makrodrevet uansett. Så da kan man vel likegodt sitte på bakrommet og tukle med indeksderivater, ETFer (et fond bestående av aksjer og andre verdipapirer med formål å følge kursen til en underliggende indeks) og indeksfond i stedet. Billig og enkelt, om man skal si det selv.
Kanskje nettopp derfor. Det enkleste er ofte ikke det beste. Den sterke korrelasjonen på kort sikt blender for det betydelige avviket som faktisk er tilfellet på lengre sikt. For den aktive investor gjør det ekstreme fokuset på makrosvingninger, hvor hele barnehaver blir skyllet ut med indeksbadevannet, at de fundamentale forskjellene blir både større og kvalitativt bedre.
Det kan derfor være nyttig å gå tilbake noen år i tid for å få litt perspektiv på tingenes tilstand. Et godt utgangspunkt kan være mars 2007, da finanskrisen ennå var i sin spede begynnelse. Da kunne man bare så vidt ane at grøten var i ferd med å svi seg på det globale finanskjøkkenet.
Begrepet ”carry-trade” var imidlertid på alles lepper. Vi snakker ikke om et kurs i indisk matlagning, men investorer, eller spekulantene om du vil, som tok opp lån i lavrentevaluta, helst yen. Pengene brukt de til å kjøpe alt mulig annet rart, fra høyrentevaluta til kakao. Så kunne man leve godt av differansen.
”Carry-trade” kan man vel på mange måter si var finanskrisens ekte både mor og far. Troen på korrelasjonene, eller mangel på korrelasjon, var i hvert fall sterk. Resultatet ble mildt sagt, katastrofalt.
Troen på indeks, ETFer og korrelasjoner har pussig nok økt dramatisk i tiden etterpå, hvis markedsbildet fra dag til dag legges til grunn. Men det er viktig å huske at dette dels skyldes menneskehetens iboende trang til både å jage i flokk, og det faktum at fisk i stim er tryggere enn ensom fisk.
Resultatene over tid blir imidlertid vidt forskjellige. Det er på lang sikt de reelle fundamentale forholdene som gjelder. Den økonomiske utviklingen i landene og regionene, som de siste årene har beveget seg stadig mer i utakt mellom den utviklede delen av verden og vekstmarkedene. Og på mikronivå; prisingen av selskapenes verdier og fremtidig inntjening.
Mars 2007 var i så måte også et godt utgangspunkt for å se at verden ikke er så korrelert som den kan se ut til på kort sikt. Siden den gang har de globale aksjemarkedene falt med knappe 20 prosent, mens aksjer notert i vekstmarkedene har gitt drøye 20 prosent i gevinst, målt i norske kroner.
Nok et bevis for at verden og verdens børser ikke korrelerer fikk vi under korreksjonen som fant sted i årets andre kvartal. Selv med en til dels kraftig pengepolitisk innstramning i både Kina, Brasil og etter hvert i India, ble børsnedturen i vekstmarkedene vesentlig mildere enn for de utviklede markedene.
På kort sikt kan det synes som om verden går i takt, men på lang sikt er det altså de fundamentale forholdene som bestemmer. Slik har det vært historisk, og slik blir det også i fremtiden. Med andre ord: Det er fortsatt store muligheter for de som tør svømme alene.
(også publisert i Dagens Næringsliv)
