Så tidlig som i første kvartal pekte forventningsindikatorene i vekstmarkedene oppover, og aksjemarkedene holdt seg på betryggende avstand fra bunnen i sen oktober 2008 gjennom hele året. Svært oppmuntrende var det at dette bare til dels skyldtes stimulansepakker, og vel så mye at privat forbruk tok seg kraftig opp i viktige vekstmarkedsland som India og Kina.
De lave råvareprisene ga et løft i privat kjøpekraft, og land som Brasil og Tyrkia fikk historiske inflasjons- og rentefall, noe vi også åpnet muligheten for. I sum er mange av de store ubalanser i verdensøkonomien delvis korrigert, noe som har gitt økt fremtidsoptimisme. Det er derfor ikke veldig merkelig at vekstmarkedene leverte et av de beste årene noensinne, og i store trekk har gjenvunnet nivået fra sommeren 2007 og 2008, mens industrialiserte markeder fortsatt ligger 30 % under toppen.
Enhver kontrær investor, meg inkludert, betrakter utviklingen i 2009 med en porsjon frykt og engstelse. Nytegningen i vekstmarkedsfond er rekordhøy og de børshandlede fondene eser ut. Økt andel av porteføljene i vekstmarkeder synes å ha vært et mantra. Er utviklingen i aksjemarkedene i overensstemmelse med det vi ser i økonomiene? Ved inngangen til 2010 er vi mer i tvil enn ved forrige årsskifte.
Stimulansepakker og global nullrente synes å ha skapt sine egne ubalanser og dette skaper igjen nye friksjonsområder for utvikingen i kommende år. De kraftige stigningene i en rekke nymarkedsvaluti er et konfliktområde. Kinesiske renminbi er fortsatt bundet til en svak dollar. Brasil har innført skatt på valutaveksling. Flere andre land pønsker på tilsvarende tiltak, noe som gir økt statsinnblanding, økt ineffektivitet i økonomiene og risiko for økt proteksjonisme.
Naturlig nok spør de fleste seg om hva som vil skje når økonomi-amfetaminen blir satt på rasjonering. Noen av effektene er allerede blitt synlige. Det kinesiske aksjemarked har utviklet seg relativt svakt gjennom de siste månedene, i takt med at effektene av stimulansepakkene avtar og børsintroduksjonene blir flere. Land som Brasil, Korea og India har også begynt så smått å stramme inn pengepolitikken.
Den nye verdensorden er selvfølgelig at de fremvoksende økonomier skal drives frem av egen styrke som konkurransedyktige produsenter og ansvarlige forbrukere, likesom vestlige land fortsatt må stole på sin egen produktivitet og ikke kunstige stimulanser som gjør husholdningene i større og større grad til gjeldsjunkies.
Veien fremover i 2010 synes derfor strødd med større risici enn ved forrige årsskifte. For oss som liker lavt vurderte selskaper er momentum mer en trussel enn en mulighet. Det er derfor nærliggende å se om verdsettelsene har blitt for høye. Målt etter historisk inntjening er vurderingen avgjort på den høye siden. Dette motvirkes delvis av god kapitalavkastning og et sterkt stigende inntjeningsmomentum, samt lav gjeld og dermed lavere risiko. Ser vi på vurderingen mot mer stabile nøkkeltall som pris i forhold til salg er vi fortsatt litt i den høye enden av normalen, men ikke verre enn sommeren 2006.
Konklusjonen må derfor bli, fortsatt gratispenger i vesten vil bevege markedene mot bobletendenser, det vil si fortsatt god meravkastning i globale vekstmarkeder. Motsatt vil effekten av global innstramning av likviditet få kanskje større effekter her enn i Vesten, fordi fallhøyden er større, og vesentlig større enn for et år siden. Med andre ord høy avkastning og høy risiko. Alt tilbake til normalen følgelig. Det er nemlig før et børsfall det er mest risikabelt å investere! La det være et utgangspunkt.
(også publisert i Dagens Næringsliv)
